Når byråkratiet vinner

Brevet, det gammeldagse brevet lå i postenkassen. Sendt fra Transportstyrelsen i Sverige (les: svensk biltilsyne). Glede. Jubel.

For i brevet så papirene som var påkrevd for å få en tidligere svenskregistrert bil over på flotte blankpolerte norske skilt. Med brevet i hånda var veien til Statens Vegvesens kontrollhall i Tromsdalen kort.
For en lykke å gå inn i hallen med alle papirer i orden slik at turen kunne fortsette innom Tollvesenet for å betale engangsavgift, og deretter til Statens Vegvesen igjen for å kjøpe norske registreringsskilt.

For en ulykke å kjøre derfra med beskjed om at det ikke nytter når det ikke er rett skjema. Det nytter ikke at svenske Trasportstyrelsen har sendt et brev som bekefter at bilen UGN211 er solgt, avregistrert i Sverige og ført ut av landet som lovlig eksport. Det nytter ikke at det svenske systemet bekefter skriftlig at alt er gjort riktig.

Slått av byrakariet!

Smertelig smerte.

Hvorfor må det være slik at akkurat riktige skjema må ligge i en mappe som skal arkiveres en eller annen plass?Hvorfor må det være noen som fremdeles sørger for at fordommer mot byråkrati opprettholdes? Hvorfor må det være slik at myter holdes i hevd?

Er bare så synd at dette er Statens Vegvesen, en etat som har gått gjennom store omorganiseringer og som bevisst jobber med omdømmebygging. vegvesen.no er en av Norges beste nettsider. Prisbelønnet med Farmand-prisen. Så synd at noen gammeldagse regler fremdeles knebler mange av de dyktige medarbeiderne som vil yte service oerfor oss bilister. Synd!

Min egen fortvilelese knuger. Den knuger i magen og rykker inn i sjela. Forbannelsen må dempes, fordi det er ikke tjenestemannens feil. Han er pålagt å følge regelverket, og hans sjef er lojal til regelverket. Tjenestemannen ville hjelpe meg, men fikk ikke lov av regelverket.

Hva har skjedd? Her er historien:
Jeg kjøpte en bil i Sverige i begynnelsen av mai. Der og da gjorde jeg en feil. Jeg akseperte at selgeren trengte del 2 av vognkortet for å få bilen registrert ut av det svenske systemet. På grensen til Norge fortollet jeg inn bilen, fikk papirene stemplet og betalte momsen.
Så startet problemene. Når en tidligere svenskregistrert bil skal på norske skilt skal både del 1 og del 2 av vognkortet leveres med bilen til visning på Statens Vegvesen. Jeg har altså ikke den fysiske "del 2", men har  fått en skriftlig stemplet bekreftelse fra Transportstyrelsen i Sverige at alt har forgått riktig for seg på andre siden av grensen. De har sendt med et skjema fra deres arkiv på at den er avregistrert og eksportert til Norge.

Men det hjelper ikke meg en tøddel! Det norske byrakratiet tar ikke hensyn. Det er regelstyrt, og i dette tilfelle er det feil skjema. Feil stykke papir. Byråkratiet er ikke formulert slik at en annen skriftlige dokumentasjon fra kolleger i Sverige kan aksepteres. Det er ikke formulert med tanke på oss brukere. Det er formulert med tanke på byråkratiet.

Slått av byråkratiet.

Og nå venter jeg i spenning på hvor mange uker, måneder det går før jeg får lov av det norske byråkratiet å betale engangsavgiften slik at bilen kan registreres. Måtte fordommer og myter slå sprekker. Måtte den svenske dokumentasjonen beseire det norske byråkratiet.


 

Også rockestjerner blir pensjonister

Vokalist Dan McCafferty (67 år 14.10 2013) kollapset på scenen i Sveits i slutten av august i år. Med KOLS makter han ikke lenger gjennomføre skikkelig konserter og alle de kommende konsertene er avlyst. Sommeren 2011 hørte jeg gruppa for siste gang på konserten deres på Medby på yttersiden av Senja i et ufattelig bra sommervær. Jeg har fulgt dem mer eller mindre siden jeg var 12 år i 1974, men etter opptreden på Senja skrev jeg en blogg som har blitt liggende helt til i dag. Slik skrev 23. juli 2011:


La heltene hvile
La heltene hvile. La dem gjøre som mange andre 65-åringer; de pensjonerer seg. Historien er dokumentert gjennom mer enn 20 plateutgivelser og et utall konserter. Nok er nok.
Nazareth var min store ungdomsgruppe. Jeg hadde platene og plakatene. Skrev innlegg i musikkmagasinene Nye Takter og Puls og etterhvert også i lokalavisene Troms Folkeblad og Nye Troms.
Min første konsert var med dem var i 1984 i Tromsø, 10 år etter deres høydepunkt med hiten "Love Hurts". 
 To år etter var det nye konsert på Finnsnes. Utvilsomt et høydepunkt! Gitaristen Manny Charlton var i sitt ess, trommisen Darrell Sweet la trøkk i stikkene, bassisten Pete Agnew smilte og vokalist Dan McCafferty presset stemmenebåndene til det ytterste.
De store låtene som "Razamanaz"', "Hair Of The Dog"', "Love Hurts"' "Expect No Mercy" og andre fikkk konsertområdet Valen til å duve. To ganger måtte gruppen tilbake på scenen for ekstranummer og Manny Charlton dro like gjerne sin versjon av "Smoke On The Water".
Ekstase!
Så skjedde to store forandringer som gjorde at Nazareth ikke lenger ble Nazareth; Darrell Sweet døde på en turne i USA og Manny Charlton satte vekk gitaren og sa nei til turnelivet.
Igjen  sto  Dan og Pete. Valget de tok var å fortsette. De plasserte Petes sønn bak trommesettet og hentet inn Jimmy Morrison som gitarist.
Neste møte jeg hadde med gruppen var i 2005 i Tromsø. Guffen hyret inn gruppen til en konsert på Rica Ishavshotell og jeg møtte Dan og Pete før konserten til intervju og festet med dem ett konserten. Selve konserten var lite å skryte av. Dårlig lyd, svakt gitarspill av Jimmy Murrison og Pete ute av form. Beholdningen var Dans enorme stemme. Selv da i en alder av nesten 60 år kunne han terrorisere stemmebåndene og synge rå rock for så å dra et par balader med en stemme som hørtes ut som de hadde raspet seg opp på rusten piggtrå som var dyppet i whisky.
Sist møte var på Medby noen små kilometer utenfor Sifjord på yttersiden av Senja. Idrettslaget satset på å få den tidligere supergruppen fra Dunfirmline til å spille inn noen kroner i klubbkassa.
 En utrolig opplevelse. I maleriske omgivelser med havgapet som bakteppet hang sola fra skyfri himmel og temperaturen var over 16 grader. Sammen med en kompis valgte vi å rølpe oss gjennom konserten. Vi stilte oss nesten helt fremst og brukte stemmebåndene...
Jimmy leverte mye bedre enn i Tromsø fem år før, Pete smilte og Lee var kompis med batteriet. Men så var det Dan. 65-åringen var omtrent stemmeløs!
Nok er nok. La stemmebåndene hvilte. Legg ned bassgitaren Pete. Jimmy og Lee har ennå fremtiden foran seg og kan sikkert danne sin egen gruppe og fortsette. Men Nazareths tid er over. Kjærlighet gjør ondt, men noen realiteter må man erkjenne.

"Love Hurts".

PS! Jeg har bevisst hoppet over perioden med Zal Clemison. Ronnie Leahy og  Billy Rankin på 90-tallet. 

Flyplassmat til begjær

Avinor visste sikkert hva de gjorde da de inngikk sine sentrale avtaler med kjeder som skal  servere passasjerer rundt omkring på norske flyplasser. Tanken slo meg da jeg nettopp gulpet meg gjennom en såkalt burger på Kristiansund flyplass.
179 kroner for en tørrstekt burger, hvitt brød, noen baconbiter med smakløs vissen salat, ekkel chips piffen opp med Thousand Island. Vel mat må man ha, så da måtte det presses ned.
Prisen kan jeg leve med, men hvorfor ikke legge litt mer sjel og prestisje i maten. Er det fordi Piont har signert en så dårlig avtale med Avinor at de må bruke dårlige råstoffer for å få gode tall på bunnlinjen?
Moralen må være at man spiser på kafeer og restauranter før man kommer til flyplassen. Rekker man ikke det, kan alternativet være å gå sulten om bord og kjøpe seg enda dårligere mat der. 

Mitt møte med "kyllingen"

I mai for fire år siden var jeg på sykkeltur ved Garda-sjøen nord i Italia. Allerede første dag fikk jeg trøbbel med bakgiret og oppsøkte en sykkelbutikk. Makanikeren ble ikke klok på problemet og plutselig sttod han der - Michal "Kylling" Rasmussen.
I dag ble mitt møte med "kyllingen" plutselig aktualisert igjen. Også den danske tidligere toppsyklisten innrømmer systematisk doping den gangen han var på toppen av karrieren. To ganger vinner av klatretrøya i Tour de France og mange dager i den gule ledertrøya.
Hvordan var så "kyllingen" som person?
Utrolig sympatisk fyr. Lidenskapelig interessert i sykkel og det var han som fant feilen, to mellomskiver som var forbyttet. Vi hadde en lang prat og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke fikk tatt et bilde av oss.
To dager senere syklet han fordi vårt reisefølge og hilste "takk for sist". Flott fyr!
Dessverre for han, for mange andre syklister og for hele sykkelsporten, var idretten forgiftet på 90-tallet og store deler av de første årene etter årtusenskiftet. Bedritent!
Nå gjelder det å få fram all møkka og lage rutiner slik at det ikke skjer igjen. Ingen har garantier for at årets sykkelsirkus er dopingfritt, men er trolig det reneste på lenge. "Kyllingen" og andre dopere er ikke lenger med i sirkuset.

Trenger jeg hate buss?

Grønn buss. Ruter Region. Rute 906 fra Ski rutebilterminal. Litt trengsel med masse skoleelever, men alt stemte helt til jeg skulle løse billett. Da kom meldingen kjapt fra sjåføren: Jeg kjører bare til Ås videregående. Du må ta en annen buss.
Veldig hyggelig når det er +2, vind og sludd ute.
På neste bussforsøk gikk det like dårlig. Denne varianten av rute 906 kjørte mot Bøleråsen - feil retning. Først på tredje forsøk kom jeg meg på rett buss, og det koselige der var at setene i bussen var så lave at vi passasjerer nesten ikke så ut vinduene. Lovely!

Høres nesten ut som jeg klager. Vel. Tja.

Jeg anser meg som miljøbevisst og forsøker sykle til jobb når jeg er i Tromsø, og har ikke særlig mye mot buss. Det hender faktisk ofte at buss brukes på ferieturer for å få annerledes opplevelser. Men akkurat i dag på tur fra Ski til Ås følte jeg et lite hat kverne inni meg. Hat til hvem? Til meg som ikke følte meg superkomfortabel med å bomme på noe så enkelt som å ta en buss, eller et hat fordi jeg kom senere til jobb enn jeg hadde beregnet? Et hat fordi det koster 50 kroner for en treg busstur? Et hat fordi bussene er merket med lokale benevnelser som Bøleråsen eller Dyrløkka? Faen vet. Det var ikke artig å busse i dag. Kanskje bedre i morgen, Hvem vet.
Hate buss? Ikke hat kanskje, men du verden så komfortabelt det er bare sette seg i egen bil og være egen herre til og fra jobb. Kjøre nøyaktig når det passer meg.

Hvor bra er egentlig Google Translate?

Ny jobb betyr nye utfordringer. For mitt vedkommende betyr det at jeg må strekke meg litt lenger enn jeg har gjort de siste årene hva engelsk angår. En ting er å snakke med utenlandsk media. Det sklir lett og jeg prøver å finne rette tonefall og ta fram mest mulig av min Oxford-english. Men så var det skrivingen da.
En god tommelfingerregel at at kun "naitive" oversetter helt korrekt, og det får være min unnskyldning. Jeg er ikke født og oppvokst i England, men har gått gjennom en velregulert norsk skolesystem med engelsk på timeplanen. Når jeg noen år etter skal e-poste med The Daily Telegraph kjenner jeg et snev av prestasjonspress, og innrømmer glatt at jeg vippet opp Google Translate i det ene fanevinduet av nettleseren og brukte det som hjelp ti litt ortografi.
Men hvor bra er egentlig Google Translate? De sitter neppe i London nå og ler høylytt av mine e-poster, men de ser nok at jeg ikke har bodd i England.

Uansett: God helg til alle, og her er denne e-posten direkte oversatt i Google Tanslate.

New job means new challenges. For my part, that means I have to stretch a little further than I have done in recent years what English is concerned. One thing is to talk to the foreign media. It slips easily and I try to find the correct tone and take up most of my Oxford english. But it was writing then.

A good rule of thumb that only "naitive" translates quite correct, and it will be my excuse. I was not born and raised in England, but has gone through a well-regulated Norwegian school system with English on schedule. When I some years after the e-mail with The Daily Telegraph I feel a hint of the pressures of performance and allows smooth that I bobbed up Google Translate in one tab window of the browser and used it to help some ten orthography.

But how good is essentially Google Translate? They're hardly in London now and laughing loudly of my emails, but they look enough that I have not lived in England.

Trening skal være blodig alvor

Plutselig snur dama foran seg, borrer blikket dypt inn i meg og sier bestemt:
"Kutt ut den pratingen. Vi er her for å trene".
Paff måtte jeg bare si: "Trening skal ikke være sosialt. Her er det blodig alvor".
Hva er det som skjer med folk når vi tar på oss treningstøy og setter oss i en spinningsal? Skal vi konkurrere eller er det rom for å ha det litt sosialt også?
Vet ikke om jeg skal besvare spørsmålet fordi i dagens utgave av Dagens Næringsliv står det at folk som bare trener tre til fem ganger i uken, trener for rolig. Vi akkumulerer for lite melkesyre i muskulaturen og føler for sjelden blodsmaken i munnen. Jeg får kanskje ta meg sammen. snurpe igjen kjeften og feste blikket fremover, pumpe opp litt adenalin og trene på en skikkelig måte med tunga langt ut av kjeften.
Jeg lover skjerping. Trening skal ikke være artig. Det er blodig alvor! Da sier vi det.