Les organisasjonskartet

Organisasjonskart er til for å brukes. Man trenger ikke være god kartleser med innbygget kompass og gps-klokke på armen for å lese massevis av informasjon ut av et organisasjonkart. Da blir det litt kjipt når man som nyansatt glemmer organisasjonskartet.

La meg forklare dagens aha-opplevelse:
Stillingen heter "Direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt". En stilling i Nofima jeg søkte og fikk. Ved årsskiftet begynte jeg i jobben og har hatt skarpt fokus på kommunikasjon. Allerede dag 3 på jobben var jeg på Ås på hilserunde og bruke mesteparten av tiden på møte med kommunikasjonsgruppa. Hadde jeg bare lest organisasjonskartet, ville jeg brukt litt tid også med IT-gruppa...

I dag satt jeg meg ned og leste organisasjonskartet, og der står det klart og tydelig at jeg også har ansvaret for IT-avdelingene. Trenger jeg si mer?

Vel, jeg ville selvsagt brukt litt tid med IT-folkene om jeg hadde lest kartet. Nå er det gjort og neste gang jeg er på Ås blir det litt prat med dem.

Hva er så moralen? Alle nyansatte bør lese organisasjonskartet. Basta!

Med sykkel langs Dramsveien

Da har jeg debutert som jobbsykling. I går kveld hadde jeg teknisk gjennomgang av sykkelen der sjekking av lufttrykk, pigger og lys inngikk i sjekklista. I morgen like over 07.00 rullet jeg ut doningen og entret sykkelen med gps'n påslått.
Jeg om helskinnet fram, men om jeg hadde bestått sykkelprøven er kanskje en annen sak. Hva er det som skjer med mannfolk når vi skal vise oss fram i rafikken? Hvorfor kommer den stressede bølla fram i oss? Må innrømme at jeg presset meg fram et par ganger. En gang da bussen slikket venstresiden min kunne jeg sikkert brukt veiskuldra bedre og da jeg passerte Sakskrysset var det tendenser til "gi-faen-i-vikeplikten".
Nå skal det sies at jeg sykler i oransj jakke og neongul bukse og av den grunn innbiller meg at jeg er synlig, men jeg vet at også mange kan bite seg merke i så synlig bekledning derform man ikke oppfører i trafikken.
Nå skal jeg sykle hjem etter jobb og forhåpentligvis ta litt mer ansvar.

PS! Dagens skryt til Geir Stokke for kronikken i Nordlys og enda mer samarbeids i reiselivsnæringen i Tromsø.

God dag på Ås

Nettopp tilbake etter min første dag på Nofima på Ås. Og det var med stolthet jeg gikk ut døra på Ås ved 14.30-tiden etter å ha møtt en rekke ansatte og ikke minst kommunikasjonsavdelingen som jeg gleder meg stort til å jobbe sammen med.
Som kommunikasjonsdirektør skal jeg være en del på Ås også og derfor er det greit å vite at kontor 125 er definert som mitt og der skal jeg være en del i årene som kommer.
I neste uke skal jeg prioritere arbeidet med nytt intranett og uken etter er det ledermøte og reise til Stavanger før vi 22. og 23. januar samler hele kommunikasjonsavdelingen til samling. tromsø. Da meisler v ut de viktigste arbeidsoppgavene første halvår, og starter arbeidet som kommunikasjonsmijøet forhåpentligvis skal bite seg merke ut.
Men tilbake til dagens tur til Ås:
Det eneste jeg glemte i dag var å se på garderobeforholdene. Også på Ås har jeg en intensjon om å løpe eller sykle til og fra jobb, og da er det viktig med en dusj slik at jeg ikke lukter hest på jobben...
God helg.

Hodet fullt av ny kunnskap

Hodet fullt av ny kunnskap

Da er dag 2 i ny jobb som kommunikasjonsdirektør i Nofima - Europas største institutt for anvendt matforskning - over. Ny kunnskapet er rullet inn i hodet og fredag skal enda mer inn i hodet for da er jeg på Nofimas kontor på Ås.

Akkurat nå føles alt som en lett hodepine som sniker seg fram i pannebrasken, men det er neppe tilfelle ettersom frontlappen er området for følelser. Vekk med tøvpratet. Cut the crap - kom til saken.

Jeg har fått en fabelaktig mottakelse i organisasjonen. Selvsagt er det mye nytt å sette seg inn i, og det skulle bare mangle. Her skal jeg holde på mitt fag og ha en rolle som skal sette organisasjonen i stand til å tenke hva omverden tenker, mener, synes, oppfatter og tror om oss. Omdømme blir et av mine felt, og på dette området skal det jobbes.

Merkevaren Nofima skal styrkes, og det er et arbeid jeg virkelig gleder meg til.
 

Satser på 20 år med 2,67% rente

I disse dager sendes styret i Strandkanten Amfi borettslag i Tromsø ut informasjon til alle beboerne i blokka at det satses på 2,67% fastrente på hele lånet de neste 20 årene. Samtidig er det finansfolk som spår fortsatt finanskrise i Eiropa og rekordlav rente i mange, mange år framover. Likevel er de lokale rådene krystallklare: 2,7% de neste 20 årene er et gullkantet tilbud fra Husbanken.
Privatbankene lokker med ca 3,4% fastrente for tre år, mens tilbud for 2 år eksisterer ikke. Hadde de gjort det ville de kanskje vært opp mot 5,0%.
Renter er alltid det store temaet når finansene i et borettslag skal gjennomgås på høsten når neste års budsjett spikres. Strandkanten Amfi har hat en lang og god dialog med Hisbanken og har stor tro på at fastrent på 20 år vil lønne seg for alle beboerne. De neste 20 årene er kapitalkostnadene meget oversiktlige og alle som bor eller kjøper seg inn, vet nesten på krona hva bokostnadene blir i årene som kommer. Det er en trygghet som på langt nær alle har.
Bare framtiden kan fortelle om valget spm ble gjort i forrige måned er rett. Spennende blir det i alle fall.
God framtid. 

Skal vi bygge pent eller stygt

Stygg eller litt pen hall i Hamna?


Ja, det er et spørsmål noen kanskje vil stille seg i forkant av bygging av idrettshall i Hamna (og andre byggeprosjekt).

Politikerne skal i april i år avgjøre om Tromsø kommune skal bygge en plast- eller en stålhall i Hamna. Som samfunnsengasjert innbygger stiller jeg spørsmålet: Hadde politikerne akseptert en plasthall i sentrale strøk av Tromsdalen?



Vi har til stadighet debatter omkring arkitekturen i Tromsø. Stygt eller pent er ofte den sorthvite diskusjonen. Men noen ganger uteblir diskusjonen fullstendig. Et eksempel på dette er byggingen av idrettshallen i Hamna. Opprinnelig ble det ført opp en uisolert plasthall med kuppelform. Denne kollapset på grunn av  dårlig utført byggeteknisk arbeid av en underentreprenør.



Nå skal det føres opp en ny hall, og denne gangen kan politikerne velge mellom to typer plasthaller og en type stålhall. Så langt foreligger det ingen tegninger, men trolig blir begge plasthallene kuppelformet og vil rage i terrenget. En stålhall vil også bli ruvende ettersom dette er en hall beregnet for fotball. Likevel kan dette bli en hall som føyer seg bedre inn i eksisterende bebyggelse enn en plastkuppel. Ulempen er at stålhallen er to million dyrere investingsmessig og koster 0,4 mill mer i årlig drift.



Likevel spør jeg om det ikke er riktigere å bygge en hall som ikke skjemmer ut bydelen. Jeg bor ikke i Hamna, men som tromsøværing ønsker jeg at alle bydeler skal se bra ut.
Hva om det hadde kommet et forslag på å bygge en hvit plastkuppelhall i sentrale strøk av Tromsdalen, noen steinkast unna Ishavskatedralen? Eller på Fagereng, i Workinnmarka eller på Mortensnes?



Som sagt før; Jeg blogger ikke i kraft av min stilling, men som engasjert somfunnsengasjert privatperson

Mangler heiekultur

En blogg en dag før vi skriver 1.1.11.
Noen refleksjoner gjør man seg på tampen av et år som har gått med turboen innkoblet hele tiden. Hva har brent seg sterkest på minnet i 2010? Mangelen på heiekultur er svaret.
I perioder har det tappet energi ut av meg. I noen mikrosekund har jeg vært svak og tenkt: Er det enklest å bare følge strømmen. Bli en brønnpisser og hyle i kor med andre. Av alt er det et sitat fra Petter Stordalen som jeg fant på forsiden av Postens magasin Dialogue som gir ny energi: "Det er lov å feile, men det er ikke lov å miste trua".
Jeg vet at jeg skal stå på også i 2011. Jeg vet jeg er full av energi. Jeg vet at jeg kan bidra med noe som kan komme andre til gode.
Jeg kommer sikkert til å gjøre feil. Garantert. Men jeg skal aldri miste trua. Trua på at er det bare mange nok som står på, kan det utgjøre en forskjell.
Jeg er ydmyk for mye av det fantastiske arbeidet som gjøres i og for Tromsø. En nye generasjon kompetansesterke personer er på gang, en generasjon med kunnskap, energi og vilje som uredd prøver ut sine ideer. Og heldigvis har vi fått et støtteapparat som gjør det litt enklere for dem og lykkes. Da tenker jeg spesielt på Intro-fondet som har ekte RDA-penger som kan brukes til de kreative og gode ideene.'
Jeg heier på dem.
 La oss slutte å skyte ned hverandre. La oss heller heie på hverandre, og jeg håper og tror det er noe på gang her. Blant de yngre fornemmer jeg en sterkere heiekultur enn for generasjonen som er toneavgivende i det offentlige rom.
Jeg heier på 2011. Jeg heier på alle gode krefter i Tromsø. Heia på de som vil noe for byen.