Jeg elsker å fly

Jeg elsker å fly

Er det ikke slitsomt å reise så mye?

Nei. Jeg elsker det!

Slik kan en samtale starte når jeg møter mennesker som synes jeg reiser mye. Hvor mye? Cirka 120 flyturer i året, eller i gjennomsnitt 10 per måned. 

Det å sige ned i flysetet. Legge hodetelefonene rundt nakken og glede seg til flyturen mens man hører på musikk eller podcast, er noe eget. Men først ser jeg meg rundt og gjøre seg klar til reisen. For en følelse.

Alle menneskene. De som ikke skjønner at de holder opp køa med å stå i midtgangen. De som legger kofferten på tvers i hattehylla. De som setter seg i setet med alle klærne på og sitter sånn hele turen. De tar ikke av seg skjerfet en gang. De som smiler til sidemannen og innleder samtaler som varer hele flyturen. De som vil av flyet nesten før det har landet. Og så er det alle de andre. De som bare finner setet sitt og lar seg fly fra A til B.

Mye mer enn bare fly
Men en flyreise er så mye, mye mer enn bare flyturen. Det er transporten til og fra flyplassen. Kona som kjører eller henter deg. Taxisjåføren du har kjørt med flere ganger før, eller bussturen som betyr at du kanskje får en liten gåtur i høststorm fra busstoppen og hjem.

Flyreise er sikkerhetskontroll. Det er de gangene det piper for "tilfeldig kontroll" og med spesialpapir strykes det over fingertuppene på jakt etter kruttrester og annet farlig som kan skape eksplosjoner. Det er de som har det travelt i sikkerhetskontrollen, eller de som har altfor god tid i sikkerhetskontrollen. Det er foreldre som reiser alene med to små barn, og som skal få ungene til å gå gjennom sikkerhetsslusen alene. Det er eldre som reiser for første gang og som har veska stappet med juiceflasker. Det er de dresskledde som fortviler over at flyplassen ikke har fast-track skreddersydd for dem.

Så er det flyplassene. Noen er som shoppingsentre. "Her er alle prisene taxfree" står det på yttersiden. På innsiden tilsvarer noen priser dobbel moms. Det er kafeen der rekesmørbrød kun koster 199,- kroner og en halvliter bare 119,-. Og apropos halvlitre. Jeg blir så fascinert over alle som alltid skal drikke øl på flyplasser. Er det ikke fantastisk? Fra gammelt av var det slik at øl hørte med før take-off. Og slik er det ennå, uansett om take-off er 08.00 eller 23.45. En øl eller to skal det være, uansett om man er på tur eller retur. Jeg elsker de scenene. Jeg elsker å reise.

Flyreiser er også bagasjebånd. Og nå snakker vi virkelig reise. Folk som stimler sammen rund en flatt rullebånd som skal starte en eller annen gang, helst nå og med en gang. Og så er det å vente og håpe på at akkurat min koffert kommer først. Det gjør den ikke. Man har følelsen av den kommer sist. Alltid.

Eller så kommer den ikke. Og da er det kø i serviceskranken. Joda, den skal ettersendes. Da er det å håpe at hotellet har en tannbørste man kan kjøpe i resepsjonen.

Så er det det man ikke snakker høyt om. Loungene. Ja, disse gratisplassene for folk som enten har betalt overpris for billettene eller som reiser så ofte at de har fått fine kort fra selskapene. Vi som får komme inn der, kan noen ganger være så utakknemlig for gratismaten,  at vi klager. Æsj, det er så trangt. Suppa smakte bare salt. De hadde ikke skikkelig pålegg. Bla, bla, bla.

Hør her: Det er gratis! Hvorfor klager vi? Og jeg har vært en av dem. Men jeg skal skjerpe meg her jeg sitter på Arlanda utenfor Stockholm og spiser "gratis". Hadde det ikke vært for at jeg skal ratte en bil senere i dag, hadde jeg sikkert tatt en gratis øl også.

Rundt meg sitter noen franskmenn og snakker. Stort sett det eneste jeg skjønner er at de skal til Bogota. Til venstre for meg sitter en dame som jobber på PC. Du verden som hun skriver - og tenker. Ved vindusrekka sitter fornøyde svensker og titter ut på flyene. De drikker øl.

Det er likevel stille her. Nesten som på et bibliotek. Avslappende. Gode stoler. 

Jeg elsker å reise.

Kutt ut! La folk søke jobber i hemmelighet

Folkebladets redaktør Steinulf Henriksen jubler. Troms Journalistlag jubler. Medie-Norge jubler. Fylkesmannen i Troms har talt: Lenvik kommune har brutt offentlighetsloven fordi de har akseptert at noen av søkerne til stillingen som næringssjef i kommunen ikke skal offentliggjøre. På norsk betyr det at søknadene skal holdes hemmelige for omverden.
En rekke dyktige rådmenn rundt omkring i vårt lille land river seg nok i håret og innser atter en gang at noen av de best kvalifiserte jobbtakerne i privat sektor også i fremtiden vil skygge banen. De vil ikke søke fordi arbeidsgiver kort tid etter søknadsfristens utløp vil se navnet deres i avisene.

Kutt ut offentlige søknadslister!

Offentlighetsloven er et gode for det norske demokratiet som skal etterleves. Den har og er et svært viktig arbeidsverktøy for å hindre korrupsjon. Ingen tvil om det. Men kom igjen presse-Norge; ha lit til norsk byråkrati og embetsverk når det gjelder søknads- og ansettelsesprosesser.

Helt kort ABC: Det deltar alltid to fra stab og en fra fagforeninger når kandidatene plukkes ut og intervjues. Det er en skikkelig og renhårig prosess der det er vanskelig å ansette kjenninger, venner eller slekt. Og viktigst av alt: Søkerne får tilgang til søkerlistene. Slik skal det være. Slik må det være.

Er det mistanke om noe gruff er veien kort til offentligheten.

Med hemmelige søkerlister er jeg sikker på at flere høyt kvalifiserte vil søke jobber i det offentlige. Vi vil få bedre offentlige tjenester.

Kutt ut offentlige søknadslister!

Sent a Telegram today

"Sent a Telegram today, tomorrow you'll be on your way. Could be Memphis or LA"

Jørn-Christian - denne strofen diskuterte vi aldri. Den er hentet fra sangen Telegram spilte inn av den skotske gruppen Nazareth samme år som du ble født, 1973. Jeg var 11 og blodfan. Kunne tekstene på rams og sparte hvert ett øre av lommepengene for å dra på Coop'n i Brøstadbotn og kjøpe LP-plater. På andre siden av Solbergfjorden vokste du opp.

Mange år senere fikk jeg sommerjobb i Troms Folkeblad og en av jobbene var å intervjue Tore Skoglund, bosatt i Sollia på Senja - din pappa. Da møttes vi for første gang. Jeg pur ung journalist og du en ung håpefull kar med interesse for musikk og journalistikk. Du brukte å minne meg på om dette. Senere ble det felles yrke og vennskap mellom oss.

Vi hadde planer om en middag på sensommeren eller tidlig høst. Tid til litt prat. Kanskje hadde vi kommet inn på den gangen jeg entret det skoglundske hjem. Latter, hygge og masse gode minner. 
Men vi kom aldri så langt. Sykdommen festet et grusomt jerngrep. I dag måtte du gi tapt etter en meget tapper kamp. Grusomt. Så ufattelig bittert og urettferdig.
Min pappa led samme skjebne i 1985, bare 48 år gammel. Det er nesten 30 år siden, men huskes som det var i fjor. Derfor kjenner jeg på den smerten dine nærmeste må gjennom. En god, nær, sterk og sammensveiset familie hjelper når fortvilte tanker river i stykker rettferdighetsbildet. Familien kan lindre, men ikke bøte på det evigvarige savnet.
Jørn-Christian, kalt JC av venner, ble bare 41 år gammel. Ord som var ditt verktøy i journalistikken blir evneveike, fattige, nesten nyttesløse. Du er ikke blant oss lenger. Jeg blir bare oppgitt. Tafatt. Utslått. 
Plata er spilte en gang. Jeg setter den på ny snurring i CD-spilleren.

"Sent a Telegram today - tomorrow you'll be on your way. Could be Memphis or LA"

Vi jobbet aldri i samme bedrift, men vi jobbet mange år i samme konsern. Vi utviklet et samarbeid på tvers av avisene. Vi snakket nesten daglig på telefon. Sammen med nyhetsredaktør i Harstad Tidende, Kjell Rune, hadde vi samlinger og ble enige om hvordan vi kunne videreutvikle samarbeidet.
Du tenkte alltid løsninger. Alltid imøtekommende. Alltid et smil, en latter og en egen lunefulle humor. 
Etter at jeg takket for meg i mediebransjen i 2006 beholdt vi kontakten, og våre familier hadde nær kontakt. Blant annet besøkte vi dere i Brønnøysund. Nytt hus. Nye venner, nye omgivelser og andre utfordringer. Du gjorde deg sterkt markert i Brønnøysund og setter synlige fotavtrykk der som alle andre steder du har beveget deg. Umulige å viske ut fordi de er omspunnet av positiv energi og en iver av å ville alle godt. 
Faen ta den kreften!

I dag, onsdag 8. oktober 2014, vil alltid bli knyttet til deg. Jeg hadde en fabelaktig dag på jobb med mange gode nyheter helt til telefonen kom. Jeg visste så inderlig godt at den ville komme en av dagene. Likevel ble lammelsen total. Stemmen grøtet. Oppgitthet. Fortvilelse.
Jeg har skrevet noen ord på din Facebook-profil og litt i kommentarfeltet i iTromsø. Hva betyr det? Vet ikke. Bare gjorde det.

I din ånd skriver jeg denne bloggen. Men kjenner at energien forsvinner. Du er ikke her lenger. Symbolsk har jeg satt fram to glass. Det ene har innhold, det andre er tomt. Vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Gjorde godt med det samme. Nå føles det patetisk.
Du var et fantastisk menneske. En enestående arbeidskollega, en ekte venn og jeg vet du var en ekstremt varm og kjærlig far og familiemann. 

Du og Anita hadde sommerhus på Dyrøya, rett ved Langhamn det gamle fergeleiet. Sist søndag syklet jeg og Aid fordi der. Rolig, med blikket festet opp mot det idylliske lille huset på øversiden av fylkesveien. Tanker.

Jeg spør meg hvorfor jeg skriver denne bloggen. Ikke sikker, men kjenner på det at det er en del av min sorgprosess. Det er også hedring av deg som menneske og avismann. Du var en bauta. En bauta er borte. Du vil bli husket for ditt engasjement, din nytenking, din løsningsorienterte lederstil, ditt pågangsmot, ditt humør og mye, mye mer.
Dette på tross: Jeg hedrer deg mest som venn og familiemann. Hvil i fred JC!

Snart kommer det over høyttalerne igjen:
"Sent a Telegram today - tomorrow you'll be on your way. Could be Memphis or LA"
Du ville sagt: - Ennå ikke ferdig med skrivingen. Har du tempoproblem?
Vi ville flirt høyt begge to. Jeg ville tenkt: Steiki for en god kamerat.

Sendt fra min iPad

Selvfølgeligheten Kongeparken

Kongeparken. Eller som mange sier: Kongsparken. Den ligger der, rett ned av prektige Kongsbakken videregående skole. Grønn, velstelt og inviterende til alle som vil bruke den. 

Du ser den kanskje ikke. Heller ikke jeg, før jeg i sommer var frivillig under sjakk-OL. Jeg gikk en ny rute hjemmefra og til Mack, via Kongeparken. Første dag gikk jeg bare forbi. La knapt merke til turistene som med sine fotoapparat fotograferte den.

 Neste dag skjedde det samme. Nye turister. Nye bilder. Jeg stoppet opp. Dro inn et dypt magadrag, løftet hodet og lot sola skinne meg i øynene. Myste ut over parken. For en skjønnhet. Rett opp av sentrum med utsikt mot sundet og Tromsdalen med Tinden i det fjerne.

Hvem har æren? En gang byplanleggerne og deretter politikerne som har vernet den mot alle forslag om inngrep. Men viktigst av alt: Skryt til Bydrift, kommunens avdeling som sørget for forskjønnelse og vedlikehold. 

Mulig det har vært slik de siste årene, men det var først i år jeg oppdaget parkens skjønnhet. Pyntet med blomster og nyklippet plen som gir den et fabelaktig preg. Statuen "Blomsterpiken" nederst i parken danner rammen fra bysiden, mens det er frodigheten og utsikten som skaper inntrykkene på toppen av parken.

Den ligger der som en selvfølgelighet. Med Bydrifts gode vedlikehold er det bare å nyte parken. En av de få vi har i sentrum av byen vår. 

Når byråkratene vinner over byråkratiet

Dette er del 3 av temaet "Når byråkratiet vinner"

Mange fortellinger har en lykkelig slutt, også denne. Dette er blogginnlegg tre basert over samme tema: Den gangen jeg privatimporterte en bil fra Sverige uten å få med meg papirdokumentet som heter Del 2 av registeringsbeviset.

Transportstyrelsen (svensk søsterorganisasjon til Statens Vegvesen) har vært klar hele veien på følgende:

1. Alt er i orden fra svenske myndigheter. Bilen er korrekt avregistert i Sverige og lovlig eksportert til Norge.
2. "Något registeringsbevis för fordonet kan inte utfärdes eftersom fordonet har avregisterats."

Likevel krever altså det norske regelverket at jeg som privatimportør skal stille med dette omtalte papirdokumentet i hånden. All tilgjengelig dokumentasjon fikk jeg fra Transportstyrelsen via den tidligere eiere enten på e-post eller brev, uten at det hjalp. Men da norske myndigheter selv tok kontakt med Transportstyrelsen og fikk samme beskjed, endret de på vedtaket. De hadde først avslått registering av bilen, men onsdag ettermiddag 16. juli 2014 kom kontra. I går ble bilen registrert i Norge.

I mellomtiden hadde jeg selvsagt klaget skriftlig, av flere årsaker. Den ene var at jeg følte meg stemplet som svindler. I dag har jeg sendt følgende e-post til Statens Vegvesen:

Hei

Jeg vil med dette trekke klagen jeg har sendt inn på første vedtak om ikke tillatelse til registrering av importert Saab 9-3 2003-modell, tatt over grensen 10. mai i år.

Jeg vil samtidig få takke tjenestemennene i Statens Vegvesen som har yt assistanse, velvillighet og service hele veien på tross av at jeg ikke fikk med meg Del 2 av vognkortet fra forrige eier i Sverige.

For slike serviceinnstilte medarbeidere håper jeg regelverket kan finjusteres slik at dokumentasjon sendt fra svenske Transportstyrelsen på e-post, kan ansees som fullverdig dokumentasjon. I dette tilfelle var alle papirer i Sverige i orden, men Transportstyrelsen ville ikke gi fra seg Del 2 fordi bilen var avskiltet i Sverige.

En liten regeljustering vil spare Statens Vegvesen for ekstraarbeid, og også innbyggerne for unødvendig frustrasjon.

Takk for hjelpen. Bilen er så på norske skilt.

Vedlagt kopi av dokumentasjon som jeg i utgangspunktet ville trodd var tilstrekkelig.

Dermed er saken ute av verden. Jeg har fått meg en lekse, og garanert lært av den. Likevel folder jeg mine hender og ber om at norske myndigheter skriver om på regelverket slik at det er tilpasset dagens samfunn, og ikke slik vi hadde det på 70-tallet (blogginnlegg to i denne serien). Ber om at norske myndigheter aksepterer at dokumentasjon fra svenske myndigheter sendt på e-post, er fullverdig dokumentasjon.

Et regelverk også sett fra innbyggernes ståsted kan føre til at fordommer mot stivbent byråkratiet rives ned. Serviceinnstilte byråkrater fortjener et regelverk tilpasset vår tidsalder.

 

 

Når brev er eneste alternativ

Dette er del 2 av temaet "Når byråkratiet vinner"

Tankene mine sklir umerkelig tilbake til det deilig 70-tallet da vi hadde statskanalen NRK, de gode solide avisene, ukebladene og kino som viktigste informasjonskanal. Det var slik vi skaffet oss opplysninger om hva som skjedde i verden rundt oss.

Og så hadde vi selvsagt telefon, men ikke minst brev. Brev som ble sendt med Postverket. For en tid. Xerox-maksinene (les stensil- og kopimaskinene) var knapt kommet og det var ennå et helt 10-år til telefaksen. E-post, også kalt e-mail, tilhørte den uoverskuelige fremtiden.
Dette var tider. Tider der alt gikk i tempoet til Postverket. Saksbehandlingene kunne ikke skje raskere enn Postverket  leverte brevene.

Den gang, som i dag var det et vesen som het Statens Vegvesen. Dette vesenet jobber noen ganger slik det samme vesenet jobbet på 70-tallet.

Her er bakgrunnen som jeg skrev i min forrige blogg:
Jeg har gjort en generaltabbe da jeg kjøpte meg en bil i Sverige. Jeg fikk ikke med meg "Del 2 av registeringsbeviset". Min tabbe! Ingen andre kan klandres for den. Det nytter ikke at alle dokumenter er med, og at Transportstyrelsen har bekreftet at alt har gått riktig for deg.

Imidlertid - dette beviset (les: Del 2 av registreringsbeviset) har jeg nå fått, oversendt fra Transportstyrelsen i Sverige.  Men, og det er et stort men: Det er skannet og sendt over på e-post. Etter regelverket til Statens Vegvesen er ikke dette et gyldig dokument. Det skal sendes som originaldokument med Posten!
Verken telefaks eller mail gjelder.

Så nå sitter jeg her med en solid, men ugyldig dokumentasjon fra svenskenes statlige Transportstyrelse. Jeg er ingen svindler og slettes ikke Transportstyrelsen. Men vi har ikke fulgt regelverket. Posten er ikke brukt som sendebud slik Postverket alltid var på 70-tallet. Dermed kan ikke bilen registreres i Norge. Basta!

Som sagt er det min feil! Likevel kan jeg ikke befri meg fra tanken om at e-post, 20 år etter at den ble vanlig, burde bli ansett som en gyldig dokumentasjonskanal. Kanskje bare jeg som er for løsningsorientert.

Tilbake til 70-tallet. Et fabelaktig 10-år. Særdeles mye bra musikk ble laget og vi ventet alltid på posten. Ikke slik som nå da det piper på mobilen hele tiden når en ny e-post kommer inne. Pip til ingen nytte.

PS! Servicen fra tjenestemennene i Statens Vegvesen er glimrende. De vil så gjerne hjelp, men de kan ikke overstyre regelverket som er laget for et annet 10-år.


 

Når byråkratiet vinner

Brevet, det gammeldagse brevet lå i postenkassen. Sendt fra Transportstyrelsen i Sverige (les: svensk biltilsyne). Glede. Jubel.

For i brevet så papirene som var påkrevd for å få en tidligere svenskregistrert bil over på flotte blankpolerte norske skilt. Med brevet i hånda var veien til Statens Vegvesens kontrollhall i Tromsdalen kort.
For en lykke å gå inn i hallen med alle papirer i orden slik at turen kunne fortsette innom Tollvesenet for å betale engangsavgift, og deretter til Statens Vegvesen igjen for å kjøpe norske registreringsskilt.

For en ulykke å kjøre derfra med beskjed om at det ikke nytter når det ikke er rett skjema. Det nytter ikke at svenske Trasportstyrelsen har sendt et brev som bekefter at bilen UGN211 er solgt, avregistrert i Sverige og ført ut av landet som lovlig eksport. Det nytter ikke at det svenske systemet bekefter skriftlig at alt er gjort riktig.

Slått av byrakariet!

Smertelig smerte.

Hvorfor må det være slik at akkurat riktige skjema må ligge i en mappe som skal arkiveres en eller annen plass?Hvorfor må det være noen som fremdeles sørger for at fordommer mot byråkrati opprettholdes? Hvorfor må det være slik at myter holdes i hevd?

Er bare så synd at dette er Statens Vegvesen, en etat som har gått gjennom store omorganiseringer og som bevisst jobber med omdømmebygging. vegvesen.no er en av Norges beste nettsider. Prisbelønnet med Farmand-prisen. Så synd at noen gammeldagse regler fremdeles knebler mange av de dyktige medarbeiderne som vil yte service oerfor oss bilister. Synd!

Min egen fortvilelese knuger. Den knuger i magen og rykker inn i sjela. Forbannelsen må dempes, fordi det er ikke tjenestemannens feil. Han er pålagt å følge regelverket, og hans sjef er lojal til regelverket. Tjenestemannen ville hjelpe meg, men fikk ikke lov av regelverket.

Hva har skjedd? Her er historien:
Jeg kjøpte en bil i Sverige i begynnelsen av mai. Der og da gjorde jeg en feil. Jeg akseperte at selgeren trengte del 2 av vognkortet for å få bilen registrert ut av det svenske systemet. På grensen til Norge fortollet jeg inn bilen, fikk papirene stemplet og betalte momsen.
Så startet problemene. Når en tidligere svenskregistrert bil skal på norske skilt skal både del 1 og del 2 av vognkortet leveres med bilen til visning på Statens Vegvesen. Jeg har altså ikke den fysiske "del 2", men har  fått en skriftlig stemplet bekreftelse fra Transportstyrelsen i Sverige at alt har forgått riktig for seg på andre siden av grensen. De har sendt med et skjema fra deres arkiv på at den er avregistrert og eksportert til Norge.

Men det hjelper ikke meg en tøddel! Det norske byrakratiet tar ikke hensyn. Det er regelstyrt, og i dette tilfelle er det feil skjema. Feil stykke papir. Byråkratiet er ikke formulert slik at en annen skriftlige dokumentasjon fra kolleger i Sverige kan aksepteres. Det er ikke formulert med tanke på oss brukere. Det er formulert med tanke på byråkratiet.

Slått av byråkratiet.

Og nå venter jeg i spenning på hvor mange uker, måneder det går før jeg får lov av det norske byråkratiet å betale engangsavgiften slik at bilen kan registreres. Måtte fordommer og myter slå sprekker. Måtte den svenske dokumentasjonen beseire det norske byråkratiet.


 

Også rockestjerner blir pensjonister

Vokalist Dan McCafferty (67 år 14.10 2013) kollapset på scenen i Sveits i slutten av august i år. Med KOLS makter han ikke lenger gjennomføre skikkelig konserter og alle de kommende konsertene er avlyst. Sommeren 2011 hørte jeg gruppa for siste gang på konserten deres på Medby på yttersiden av Senja i et ufattelig bra sommervær. Jeg har fulgt dem mer eller mindre siden jeg var 12 år i 1974, men etter opptreden på Senja skrev jeg en blogg som har blitt liggende helt til i dag. Slik skrev 23. juli 2011:


La heltene hvile
La heltene hvile. La dem gjøre som mange andre 65-åringer; de pensjonerer seg. Historien er dokumentert gjennom mer enn 20 plateutgivelser og et utall konserter. Nok er nok.
Nazareth var min store ungdomsgruppe. Jeg hadde platene og plakatene. Skrev innlegg i musikkmagasinene Nye Takter og Puls og etterhvert også i lokalavisene Troms Folkeblad og Nye Troms.
Min første konsert var med dem var i 1984 i Tromsø, 10 år etter deres høydepunkt med hiten "Love Hurts". 
 To år etter var det nye konsert på Finnsnes. Utvilsomt et høydepunkt! Gitaristen Manny Charlton var i sitt ess, trommisen Darrell Sweet la trøkk i stikkene, bassisten Pete Agnew smilte og vokalist Dan McCafferty presset stemmenebåndene til det ytterste.
De store låtene som "Razamanaz"', "Hair Of The Dog"', "Love Hurts"' "Expect No Mercy" og andre fikkk konsertområdet Valen til å duve. To ganger måtte gruppen tilbake på scenen for ekstranummer og Manny Charlton dro like gjerne sin versjon av "Smoke On The Water".
Ekstase!
Så skjedde to store forandringer som gjorde at Nazareth ikke lenger ble Nazareth; Darrell Sweet døde på en turne i USA og Manny Charlton satte vekk gitaren og sa nei til turnelivet.
Igjen  sto  Dan og Pete. Valget de tok var å fortsette. De plasserte Petes sønn bak trommesettet og hentet inn Jimmy Morrison som gitarist.
Neste møte jeg hadde med gruppen var i 2005 i Tromsø. Guffen hyret inn gruppen til en konsert på Rica Ishavshotell og jeg møtte Dan og Pete før konserten til intervju og festet med dem ett konserten. Selve konserten var lite å skryte av. Dårlig lyd, svakt gitarspill av Jimmy Murrison og Pete ute av form. Beholdningen var Dans enorme stemme. Selv da i en alder av nesten 60 år kunne han terrorisere stemmebåndene og synge rå rock for så å dra et par balader med en stemme som hørtes ut som de hadde raspet seg opp på rusten piggtrå som var dyppet i whisky.
Sist møte var på Medby noen små kilometer utenfor Sifjord på yttersiden av Senja. Idrettslaget satset på å få den tidligere supergruppen fra Dunfirmline til å spille inn noen kroner i klubbkassa.
 En utrolig opplevelse. I maleriske omgivelser med havgapet som bakteppet hang sola fra skyfri himmel og temperaturen var over 16 grader. Sammen med en kompis valgte vi å rølpe oss gjennom konserten. Vi stilte oss nesten helt fremst og brukte stemmebåndene...
Jimmy leverte mye bedre enn i Tromsø fem år før, Pete smilte og Lee var kompis med batteriet. Men så var det Dan. 65-åringen var omtrent stemmeløs!
Nok er nok. La stemmebåndene hvilte. Legg ned bassgitaren Pete. Jimmy og Lee har ennå fremtiden foran seg og kan sikkert danne sin egen gruppe og fortsette. Men Nazareths tid er over. Kjærlighet gjør ondt, men noen realiteter må man erkjenne.

"Love Hurts".

PS! Jeg har bevisst hoppet over perioden med Zal Clemison. Ronnie Leahy og  Billy Rankin på 90-tallet. 

Flyplassmat til begjær

Avinor visste sikkert hva de gjorde da de inngikk sine sentrale avtaler med kjeder som skal  servere passasjerer rundt omkring på norske flyplasser. Tanken slo meg da jeg nettopp gulpet meg gjennom en såkalt burger på Kristiansund flyplass.
179 kroner for en tørrstekt burger, hvitt brød, noen baconbiter med smakløs vissen salat, ekkel chips piffen opp med Thousand Island. Vel mat må man ha, så da måtte det presses ned.
Prisen kan jeg leve med, men hvorfor ikke legge litt mer sjel og prestisje i maten. Er det fordi Piont har signert en så dårlig avtale med Avinor at de må bruke dårlige råstoffer for å få gode tall på bunnlinjen?
Moralen må være at man spiser på kafeer og restauranter før man kommer til flyplassen. Rekker man ikke det, kan alternativet være å gå sulten om bord og kjøpe seg enda dårligere mat der. 

Mitt møte med "kyllingen"

I mai for fire år siden var jeg på sykkeltur ved Garda-sjøen nord i Italia. Allerede første dag fikk jeg trøbbel med bakgiret og oppsøkte en sykkelbutikk. Makanikeren ble ikke klok på problemet og plutselig sttod han der - Michal "Kylling" Rasmussen.
I dag ble mitt møte med "kyllingen" plutselig aktualisert igjen. Også den danske tidligere toppsyklisten innrømmer systematisk doping den gangen han var på toppen av karrieren. To ganger vinner av klatretrøya i Tour de France og mange dager i den gule ledertrøya.
Hvordan var så "kyllingen" som person?
Utrolig sympatisk fyr. Lidenskapelig interessert i sykkel og det var han som fant feilen, to mellomskiver som var forbyttet. Vi hadde en lang prat og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke fikk tatt et bilde av oss.
To dager senere syklet han fordi vårt reisefølge og hilste "takk for sist". Flott fyr!
Dessverre for han, for mange andre syklister og for hele sykkelsporten, var idretten forgiftet på 90-tallet og store deler av de første årene etter årtusenskiftet. Bedritent!
Nå gjelder det å få fram all møkka og lage rutiner slik at det ikke skjer igjen. Ingen har garantier for at årets sykkelsirkus er dopingfritt, men er trolig det reneste på lenge. "Kyllingen" og andre dopere er ikke lenger med i sirkuset.

Trenger jeg hate buss?

Grønn buss. Ruter Region. Rute 906 fra Ski rutebilterminal. Litt trengsel med masse skoleelever, men alt stemte helt til jeg skulle løse billett. Da kom meldingen kjapt fra sjåføren: Jeg kjører bare til Ås videregående. Du må ta en annen buss.
Veldig hyggelig når det er +2, vind og sludd ute.
På neste bussforsøk gikk det like dårlig. Denne varianten av rute 906 kjørte mot Bøleråsen - feil retning. Først på tredje forsøk kom jeg meg på rett buss, og det koselige der var at setene i bussen var så lave at vi passasjerer nesten ikke så ut vinduene. Lovely!

Høres nesten ut som jeg klager. Vel. Tja.

Jeg anser meg som miljøbevisst og forsøker sykle til jobb når jeg er i Tromsø, og har ikke særlig mye mot buss. Det hender faktisk ofte at buss brukes på ferieturer for å få annerledes opplevelser. Men akkurat i dag på tur fra Ski til Ås følte jeg et lite hat kverne inni meg. Hat til hvem? Til meg som ikke følte meg superkomfortabel med å bomme på noe så enkelt som å ta en buss, eller et hat fordi jeg kom senere til jobb enn jeg hadde beregnet? Et hat fordi det koster 50 kroner for en treg busstur? Et hat fordi bussene er merket med lokale benevnelser som Bøleråsen eller Dyrløkka? Faen vet. Det var ikke artig å busse i dag. Kanskje bedre i morgen, Hvem vet.
Hate buss? Ikke hat kanskje, men du verden så komfortabelt det er bare sette seg i egen bil og være egen herre til og fra jobb. Kjøre nøyaktig når det passer meg.

Hvor bra er egentlig Google Translate?

Ny jobb betyr nye utfordringer. For mitt vedkommende betyr det at jeg må strekke meg litt lenger enn jeg har gjort de siste årene hva engelsk angår. En ting er å snakke med utenlandsk media. Det sklir lett og jeg prøver å finne rette tonefall og ta fram mest mulig av min Oxford-english. Men så var det skrivingen da.
En god tommelfingerregel at at kun "naitive" oversetter helt korrekt, og det får være min unnskyldning. Jeg er ikke født og oppvokst i England, men har gått gjennom en velregulert norsk skolesystem med engelsk på timeplanen. Når jeg noen år etter skal e-poste med The Daily Telegraph kjenner jeg et snev av prestasjonspress, og innrømmer glatt at jeg vippet opp Google Translate i det ene fanevinduet av nettleseren og brukte det som hjelp ti litt ortografi.
Men hvor bra er egentlig Google Translate? De sitter neppe i London nå og ler høylytt av mine e-poster, men de ser nok at jeg ikke har bodd i England.

Uansett: God helg til alle, og her er denne e-posten direkte oversatt i Google Tanslate.

New job means new challenges. For my part, that means I have to stretch a little further than I have done in recent years what English is concerned. One thing is to talk to the foreign media. It slips easily and I try to find the correct tone and take up most of my Oxford english. But it was writing then.

A good rule of thumb that only "naitive" translates quite correct, and it will be my excuse. I was not born and raised in England, but has gone through a well-regulated Norwegian school system with English on schedule. When I some years after the e-mail with The Daily Telegraph I feel a hint of the pressures of performance and allows smooth that I bobbed up Google Translate in one tab window of the browser and used it to help some ten orthography.

But how good is essentially Google Translate? They're hardly in London now and laughing loudly of my emails, but they look enough that I have not lived in England.

Trening skal være blodig alvor

Plutselig snur dama foran seg, borrer blikket dypt inn i meg og sier bestemt:
"Kutt ut den pratingen. Vi er her for å trene".
Paff måtte jeg bare si: "Trening skal ikke være sosialt. Her er det blodig alvor".
Hva er det som skjer med folk når vi tar på oss treningstøy og setter oss i en spinningsal? Skal vi konkurrere eller er det rom for å ha det litt sosialt også?
Vet ikke om jeg skal besvare spørsmålet fordi i dagens utgave av Dagens Næringsliv står det at folk som bare trener tre til fem ganger i uken, trener for rolig. Vi akkumulerer for lite melkesyre i muskulaturen og føler for sjelden blodsmaken i munnen. Jeg får kanskje ta meg sammen. snurpe igjen kjeften og feste blikket fremover, pumpe opp litt adenalin og trene på en skikkelig måte med tunga langt ut av kjeften.
Jeg lover skjerping. Trening skal ikke være artig. Det er blodig alvor! Da sier vi det.

Les organisasjonskartet

Organisasjonskart er til for å brukes. Man trenger ikke være god kartleser med innbygget kompass og gps-klokke på armen for å lese massevis av informasjon ut av et organisasjonkart. Da blir det litt kjipt når man som nyansatt glemmer organisasjonskartet.

La meg forklare dagens aha-opplevelse:
Stillingen heter "Direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt". En stilling i Nofima jeg søkte og fikk. Ved årsskiftet begynte jeg i jobben og har hatt skarpt fokus på kommunikasjon. Allerede dag 3 på jobben var jeg på Ås på hilserunde og bruke mesteparten av tiden på møte med kommunikasjonsgruppa. Hadde jeg bare lest organisasjonskartet, ville jeg brukt litt tid også med IT-gruppa...

I dag satt jeg meg ned og leste organisasjonskartet, og der står det klart og tydelig at jeg også har ansvaret for IT-avdelingene. Trenger jeg si mer?

Vel, jeg ville selvsagt brukt litt tid med IT-folkene om jeg hadde lest kartet. Nå er det gjort og neste gang jeg er på Ås blir det litt prat med dem.

Hva er så moralen? Alle nyansatte bør lese organisasjonskartet. Basta!

Med sykkel langs Dramsveien

Da har jeg debutert som jobbsykling. I går kveld hadde jeg teknisk gjennomgang av sykkelen der sjekking av lufttrykk, pigger og lys inngikk i sjekklista. I morgen like over 07.00 rullet jeg ut doningen og entret sykkelen med gps'n påslått.
Jeg om helskinnet fram, men om jeg hadde bestått sykkelprøven er kanskje en annen sak. Hva er det som skjer med mannfolk når vi skal vise oss fram i rafikken? Hvorfor kommer den stressede bølla fram i oss? Må innrømme at jeg presset meg fram et par ganger. En gang da bussen slikket venstresiden min kunne jeg sikkert brukt veiskuldra bedre og da jeg passerte Sakskrysset var det tendenser til "gi-faen-i-vikeplikten".
Nå skal det sies at jeg sykler i oransj jakke og neongul bukse og av den grunn innbiller meg at jeg er synlig, men jeg vet at også mange kan bite seg merke i så synlig bekledning derform man ikke oppfører i trafikken.
Nå skal jeg sykle hjem etter jobb og forhåpentligvis ta litt mer ansvar.

PS! Dagens skryt til Geir Stokke for kronikken i Nordlys og enda mer samarbeids i reiselivsnæringen i Tromsø.

God dag på Ås

Nettopp tilbake etter min første dag på Nofima på Ås. Og det var med stolthet jeg gikk ut døra på Ås ved 14.30-tiden etter å ha møtt en rekke ansatte og ikke minst kommunikasjonsavdelingen som jeg gleder meg stort til å jobbe sammen med.
Som kommunikasjonsdirektør skal jeg være en del på Ås også og derfor er det greit å vite at kontor 125 er definert som mitt og der skal jeg være en del i årene som kommer.
I neste uke skal jeg prioritere arbeidet med nytt intranett og uken etter er det ledermøte og reise til Stavanger før vi 22. og 23. januar samler hele kommunikasjonsavdelingen til samling. tromsø. Da meisler v ut de viktigste arbeidsoppgavene første halvår, og starter arbeidet som kommunikasjonsmijøet forhåpentligvis skal bite seg merke ut.
Men tilbake til dagens tur til Ås:
Det eneste jeg glemte i dag var å se på garderobeforholdene. Også på Ås har jeg en intensjon om å løpe eller sykle til og fra jobb, og da er det viktig med en dusj slik at jeg ikke lukter hest på jobben...
God helg.

Hodet fullt av ny kunnskap

Hodet fullt av ny kunnskap

Da er dag 2 i ny jobb som kommunikasjonsdirektør i Nofima - Europas største institutt for anvendt matforskning - over. Ny kunnskapet er rullet inn i hodet og fredag skal enda mer inn i hodet for da er jeg på Nofimas kontor på Ås.

Akkurat nå føles alt som en lett hodepine som sniker seg fram i pannebrasken, men det er neppe tilfelle ettersom frontlappen er området for følelser. Vekk med tøvpratet. Cut the crap - kom til saken.

Jeg har fått en fabelaktig mottakelse i organisasjonen. Selvsagt er det mye nytt å sette seg inn i, og det skulle bare mangle. Her skal jeg holde på mitt fag og ha en rolle som skal sette organisasjonen i stand til å tenke hva omverden tenker, mener, synes, oppfatter og tror om oss. Omdømme blir et av mine felt, og på dette området skal det jobbes.

Merkevaren Nofima skal styrkes, og det er et arbeid jeg virkelig gleder meg til.
 

Satser på 20 år med 2,67% rente

I disse dager sendes styret i Strandkanten Amfi borettslag i Tromsø ut informasjon til alle beboerne i blokka at det satses på 2,67% fastrente på hele lånet de neste 20 årene. Samtidig er det finansfolk som spår fortsatt finanskrise i Eiropa og rekordlav rente i mange, mange år framover. Likevel er de lokale rådene krystallklare: 2,7% de neste 20 årene er et gullkantet tilbud fra Husbanken.
Privatbankene lokker med ca 3,4% fastrente for tre år, mens tilbud for 2 år eksisterer ikke. Hadde de gjort det ville de kanskje vært opp mot 5,0%.
Renter er alltid det store temaet når finansene i et borettslag skal gjennomgås på høsten når neste års budsjett spikres. Strandkanten Amfi har hat en lang og god dialog med Hisbanken og har stor tro på at fastrent på 20 år vil lønne seg for alle beboerne. De neste 20 årene er kapitalkostnadene meget oversiktlige og alle som bor eller kjøper seg inn, vet nesten på krona hva bokostnadene blir i årene som kommer. Det er en trygghet som på langt nær alle har.
Bare framtiden kan fortelle om valget spm ble gjort i forrige måned er rett. Spennende blir det i alle fall.
God framtid. 

Skal vi bygge pent eller stygt

Stygg eller litt pen hall i Hamna?


Ja, det er et spørsmål noen kanskje vil stille seg i forkant av bygging av idrettshall i Hamna (og andre byggeprosjekt).

Politikerne skal i april i år avgjøre om Tromsø kommune skal bygge en plast- eller en stålhall i Hamna. Som samfunnsengasjert innbygger stiller jeg spørsmålet: Hadde politikerne akseptert en plasthall i sentrale strøk av Tromsdalen?



Vi har til stadighet debatter omkring arkitekturen i Tromsø. Stygt eller pent er ofte den sorthvite diskusjonen. Men noen ganger uteblir diskusjonen fullstendig. Et eksempel på dette er byggingen av idrettshallen i Hamna. Opprinnelig ble det ført opp en uisolert plasthall med kuppelform. Denne kollapset på grunn av  dårlig utført byggeteknisk arbeid av en underentreprenør.



Nå skal det føres opp en ny hall, og denne gangen kan politikerne velge mellom to typer plasthaller og en type stålhall. Så langt foreligger det ingen tegninger, men trolig blir begge plasthallene kuppelformet og vil rage i terrenget. En stålhall vil også bli ruvende ettersom dette er en hall beregnet for fotball. Likevel kan dette bli en hall som føyer seg bedre inn i eksisterende bebyggelse enn en plastkuppel. Ulempen er at stålhallen er to million dyrere investingsmessig og koster 0,4 mill mer i årlig drift.



Likevel spør jeg om det ikke er riktigere å bygge en hall som ikke skjemmer ut bydelen. Jeg bor ikke i Hamna, men som tromsøværing ønsker jeg at alle bydeler skal se bra ut.
Hva om det hadde kommet et forslag på å bygge en hvit plastkuppelhall i sentrale strøk av Tromsdalen, noen steinkast unna Ishavskatedralen? Eller på Fagereng, i Workinnmarka eller på Mortensnes?



Som sagt før; Jeg blogger ikke i kraft av min stilling, men som engasjert somfunnsengasjert privatperson

Mangler heiekultur

En blogg en dag før vi skriver 1.1.11.
Noen refleksjoner gjør man seg på tampen av et år som har gått med turboen innkoblet hele tiden. Hva har brent seg sterkest på minnet i 2010? Mangelen på heiekultur er svaret.
I perioder har det tappet energi ut av meg. I noen mikrosekund har jeg vært svak og tenkt: Er det enklest å bare følge strømmen. Bli en brønnpisser og hyle i kor med andre. Av alt er det et sitat fra Petter Stordalen som jeg fant på forsiden av Postens magasin Dialogue som gir ny energi: "Det er lov å feile, men det er ikke lov å miste trua".
Jeg vet at jeg skal stå på også i 2011. Jeg vet jeg er full av energi. Jeg vet at jeg kan bidra med noe som kan komme andre til gode.
Jeg kommer sikkert til å gjøre feil. Garantert. Men jeg skal aldri miste trua. Trua på at er det bare mange nok som står på, kan det utgjøre en forskjell.
Jeg er ydmyk for mye av det fantastiske arbeidet som gjøres i og for Tromsø. En nye generasjon kompetansesterke personer er på gang, en generasjon med kunnskap, energi og vilje som uredd prøver ut sine ideer. Og heldigvis har vi fått et støtteapparat som gjør det litt enklere for dem og lykkes. Da tenker jeg spesielt på Intro-fondet som har ekte RDA-penger som kan brukes til de kreative og gode ideene.'
Jeg heier på dem.
 La oss slutte å skyte ned hverandre. La oss heller heie på hverandre, og jeg håper og tror det er noe på gang her. Blant de yngre fornemmer jeg en sterkere heiekultur enn for generasjonen som er toneavgivende i det offentlige rom.
Jeg heier på 2011. Jeg heier på alle gode krefter i Tromsø. Heia på de som vil noe for byen.