Vokalist Dan McCafferty (67 år 14.10 2013) kollapset på scenen i Sveits i slutten av august i år. Med KOLS makter han ikke lenger gjennomføre skikkelig konserter og alle de kommende konsertene er avlyst. Sommeren 2011 hørte jeg gruppa for siste gang på konserten deres på Medby på yttersiden av Senja i et ufattelig bra sommervær. Jeg har fulgt dem mer eller mindre siden jeg var 12 år i 1974, men etter opptreden på Senja skrev jeg en blogg som har blitt liggende helt til i dag. Slik skrev 23. juli 2011:
La heltene hvile
La heltene hvile. La dem gjøre som mange andre 65-åringer; de pensjonerer seg. Historien er dokumentert gjennom mer enn 20 plateutgivelser og et utall konserter. Nok er nok.
Nazareth var min store ungdomsgruppe. Jeg hadde platene og plakatene. Skrev innlegg i musikkmagasinene Nye Takter og Puls og etterhvert også i lokalavisene Troms Folkeblad og Nye Troms.
Min første konsert var med dem var i 1984 i Tromsø, 10 år etter deres høydepunkt med hiten "Love Hurts".
To år etter var det nye konsert på Finnsnes. Utvilsomt et høydepunkt! Gitaristen Manny Charlton var i sitt ess, trommisen Darrell Sweet la trøkk i stikkene, bassisten Pete Agnew smilte og vokalist Dan McCafferty presset stemmenebåndene til det ytterste.
De store låtene som "Razamanaz"', "Hair Of The Dog"', "Love Hurts"' "Expect No Mercy" og andre fikkk konsertområdet Valen til å duve. To ganger måtte gruppen tilbake på scenen for ekstranummer og Manny Charlton dro like gjerne sin versjon av "Smoke On The Water".
Ekstase!
Så skjedde to store forandringer som gjorde at Nazareth ikke lenger ble Nazareth; Darrell Sweet døde på en turne i USA og Manny Charlton satte vekk gitaren og sa nei til turnelivet.
Igjen sto Dan og Pete. Valget de tok var å fortsette. De plasserte Petes sønn bak trommesettet og hentet inn Jimmy Morrison som gitarist.
Neste møte jeg hadde med gruppen var i 2005 i Tromsø. Guffen hyret inn gruppen til en konsert på Rica Ishavshotell og jeg møtte Dan og Pete før konserten til intervju og festet med dem ett konserten. Selve konserten var lite å skryte av. Dårlig lyd, svakt gitarspill av Jimmy Murrison og Pete ute av form. Beholdningen var Dans enorme stemme. Selv da i en alder av nesten 60 år kunne han terrorisere stemmebåndene og synge rå rock for så å dra et par balader med en stemme som hørtes ut som de hadde raspet seg opp på rusten piggtrå som var dyppet i whisky.
Sist møte var på Medby noen små kilometer utenfor Sifjord på yttersiden av Senja. Idrettslaget satset på å få den tidligere supergruppen fra Dunfirmline til å spille inn noen kroner i klubbkassa.
En utrolig opplevelse. I maleriske omgivelser med havgapet som bakteppet hang sola fra skyfri himmel og temperaturen var over 16 grader. Sammen med en kompis valgte vi å rølpe oss gjennom konserten. Vi stilte oss nesten helt fremst og brukte stemmebåndene...
Jimmy leverte mye bedre enn i Tromsø fem år før, Pete smilte og Lee var kompis med batteriet. Men så var det Dan. 65-åringen var omtrent stemmeløs!
Nok er nok. La stemmebåndene hvilte. Legg ned bassgitaren Pete. Jimmy og Lee har ennå fremtiden foran seg og kan sikkert danne sin egen gruppe og fortsette. Men Nazareths tid er over. Kjærlighet gjør ondt, men noen realiteter må man erkjenne.
"Love Hurts".
PS! Jeg har bevisst hoppet over perioden med Zal Clemison. Ronnie Leahy og Billy Rankin på 90-tallet.
La heltene hvile
La heltene hvile. La dem gjøre som mange andre 65-åringer; de pensjonerer seg. Historien er dokumentert gjennom mer enn 20 plateutgivelser og et utall konserter. Nok er nok.
Nazareth var min store ungdomsgruppe. Jeg hadde platene og plakatene. Skrev innlegg i musikkmagasinene Nye Takter og Puls og etterhvert også i lokalavisene Troms Folkeblad og Nye Troms.
Min første konsert var med dem var i 1984 i Tromsø, 10 år etter deres høydepunkt med hiten "Love Hurts".
To år etter var det nye konsert på Finnsnes. Utvilsomt et høydepunkt! Gitaristen Manny Charlton var i sitt ess, trommisen Darrell Sweet la trøkk i stikkene, bassisten Pete Agnew smilte og vokalist Dan McCafferty presset stemmenebåndene til det ytterste.
De store låtene som "Razamanaz"', "Hair Of The Dog"', "Love Hurts"' "Expect No Mercy" og andre fikkk konsertområdet Valen til å duve. To ganger måtte gruppen tilbake på scenen for ekstranummer og Manny Charlton dro like gjerne sin versjon av "Smoke On The Water".
Ekstase!
Så skjedde to store forandringer som gjorde at Nazareth ikke lenger ble Nazareth; Darrell Sweet døde på en turne i USA og Manny Charlton satte vekk gitaren og sa nei til turnelivet.
Igjen sto Dan og Pete. Valget de tok var å fortsette. De plasserte Petes sønn bak trommesettet og hentet inn Jimmy Morrison som gitarist.
Neste møte jeg hadde med gruppen var i 2005 i Tromsø. Guffen hyret inn gruppen til en konsert på Rica Ishavshotell og jeg møtte Dan og Pete før konserten til intervju og festet med dem ett konserten. Selve konserten var lite å skryte av. Dårlig lyd, svakt gitarspill av Jimmy Murrison og Pete ute av form. Beholdningen var Dans enorme stemme. Selv da i en alder av nesten 60 år kunne han terrorisere stemmebåndene og synge rå rock for så å dra et par balader med en stemme som hørtes ut som de hadde raspet seg opp på rusten piggtrå som var dyppet i whisky.
Sist møte var på Medby noen små kilometer utenfor Sifjord på yttersiden av Senja. Idrettslaget satset på å få den tidligere supergruppen fra Dunfirmline til å spille inn noen kroner i klubbkassa.
En utrolig opplevelse. I maleriske omgivelser med havgapet som bakteppet hang sola fra skyfri himmel og temperaturen var over 16 grader. Sammen med en kompis valgte vi å rølpe oss gjennom konserten. Vi stilte oss nesten helt fremst og brukte stemmebåndene...
Jimmy leverte mye bedre enn i Tromsø fem år før, Pete smilte og Lee var kompis med batteriet. Men så var det Dan. 65-åringen var omtrent stemmeløs!
Nok er nok. La stemmebåndene hvilte. Legg ned bassgitaren Pete. Jimmy og Lee har ennå fremtiden foran seg og kan sikkert danne sin egen gruppe og fortsette. Men Nazareths tid er over. Kjærlighet gjør ondt, men noen realiteter må man erkjenne.
"Love Hurts".
PS! Jeg har bevisst hoppet over perioden med Zal Clemison. Ronnie Leahy og Billy Rankin på 90-tallet.
