mandag 16. september 2013

Også rockestjerner blir pensjonister

Vokalist Dan McCafferty (67 år 14.10 2013) kollapset på scenen i Sveits i slutten av august i år. Med KOLS makter han ikke lenger gjennomføre skikkelig konserter og alle de kommende konsertene er avlyst. Sommeren 2011 hørte jeg gruppa for siste gang på konserten deres på Medby på yttersiden av Senja i et ufattelig bra sommervær. Jeg har fulgt dem mer eller mindre siden jeg var 12 år i 1974, men etter opptreden på Senja skrev jeg en blogg som har blitt liggende helt til i dag. Slik skrev 23. juli 2011:


La heltene hvile
La heltene hvile. La dem gjøre som mange andre 65-åringer; de pensjonerer seg. Historien er dokumentert gjennom mer enn 20 plateutgivelser og et utall konserter. Nok er nok.
Nazareth var min store ungdomsgruppe. Jeg hadde platene og plakatene. Skrev innlegg i musikkmagasinene Nye Takter og Puls og etterhvert også i lokalavisene Troms Folkeblad og Nye Troms.
Min første konsert var med dem var i 1984 i Tromsø, 10 år etter deres høydepunkt med hiten "Love Hurts". 
 To år etter var det nye konsert på Finnsnes. Utvilsomt et høydepunkt! Gitaristen Manny Charlton var i sitt ess, trommisen Darrell Sweet la trøkk i stikkene, bassisten Pete Agnew smilte og vokalist Dan McCafferty presset stemmenebåndene til det ytterste.
De store låtene som "Razamanaz"', "Hair Of The Dog"', "Love Hurts"' "Expect No Mercy" og andre fikkk konsertområdet Valen til å duve. To ganger måtte gruppen tilbake på scenen for ekstranummer og Manny Charlton dro like gjerne sin versjon av "Smoke On The Water".
Ekstase!
Så skjedde to store forandringer som gjorde at Nazareth ikke lenger ble Nazareth; Darrell Sweet døde på en turne i USA og Manny Charlton satte vekk gitaren og sa nei til turnelivet.
Igjen  sto  Dan og Pete. Valget de tok var å fortsette. De plasserte Petes sønn bak trommesettet og hentet inn Jimmy Morrison som gitarist.
Neste møte jeg hadde med gruppen var i 2005 i Tromsø. Guffen hyret inn gruppen til en konsert på Rica Ishavshotell og jeg møtte Dan og Pete før konserten til intervju og festet med dem ett konserten. Selve konserten var lite å skryte av. Dårlig lyd, svakt gitarspill av Jimmy Murrison og Pete ute av form. Beholdningen var Dans enorme stemme. Selv da i en alder av nesten 60 år kunne han terrorisere stemmebåndene og synge rå rock for så å dra et par balader med en stemme som hørtes ut som de hadde raspet seg opp på rusten piggtrå som var dyppet i whisky.
Sist møte var på Medby noen små kilometer utenfor Sifjord på yttersiden av Senja. Idrettslaget satset på å få den tidligere supergruppen fra Dunfirmline til å spille inn noen kroner i klubbkassa.
 En utrolig opplevelse. I maleriske omgivelser med havgapet som bakteppet hang sola fra skyfri himmel og temperaturen var over 16 grader. Sammen med en kompis valgte vi å rølpe oss gjennom konserten. Vi stilte oss nesten helt fremst og brukte stemmebåndene...
Jimmy leverte mye bedre enn i Tromsø fem år før, Pete smilte og Lee var kompis med batteriet. Men så var det Dan. 65-åringen var omtrent stemmeløs!
Nok er nok. La stemmebåndene hvilte. Legg ned bassgitaren Pete. Jimmy og Lee har ennå fremtiden foran seg og kan sikkert danne sin egen gruppe og fortsette. Men Nazareths tid er over. Kjærlighet gjør ondt, men noen realiteter må man erkjenne.

"Love Hurts".

PS! Jeg har bevisst hoppet over perioden med Zal Clemison. Ronnie Leahy og  Billy Rankin på 90-tallet. 

onsdag 6. februar 2013

Flyplassmat til begjær

Avinor visste sikkert hva de gjorde da de inngikk sine sentrale avtaler med kjeder som skal  servere passasjerer rundt omkring på norske flyplasser. Tanken slo meg da jeg nettopp gulpet meg gjennom en såkalt burger på Kristiansund flyplass.
179 kroner for en tørrstekt burger, hvitt brød, noen baconbiter med smakløs vissen salat, ekkel chips piffen opp med Thousand Island. Vel mat må man ha, så da måtte det presses ned.
Prisen kan jeg leve med, men hvorfor ikke legge litt mer sjel og prestisje i maten. Er det fordi Piont har signert en så dårlig avtale med Avinor at de må bruke dårlige råstoffer for å få gode tall på bunnlinjen?
Moralen må være at man spiser på kafeer og restauranter før man kommer til flyplassen. Rekker man ikke det, kan alternativet være å gå sulten om bord og kjøpe seg enda dårligere mat der. 

torsdag 31. januar 2013

Mitt møte med "kyllingen"

I mai for fire år siden var jeg på sykkeltur ved Garda-sjøen nord i Italia. Allerede første dag fikk jeg trøbbel med bakgiret og oppsøkte en sykkelbutikk. Makanikeren ble ikke klok på problemet og plutselig sttod han der - Michal "Kylling" Rasmussen.
I dag ble mitt møte med "kyllingen" plutselig aktualisert igjen. Også den danske tidligere toppsyklisten innrømmer systematisk doping den gangen han var på toppen av karrieren. To ganger vinner av klatretrøya i Tour de France og mange dager i den gule ledertrøya.
Hvordan var så "kyllingen" som person?
Utrolig sympatisk fyr. Lidenskapelig interessert i sykkel og det var han som fant feilen, to mellomskiver som var forbyttet. Vi hadde en lang prat og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke fikk tatt et bilde av oss.
To dager senere syklet han fordi vårt reisefølge og hilste "takk for sist". Flott fyr!
Dessverre for han, for mange andre syklister og for hele sykkelsporten, var idretten forgiftet på 90-tallet og store deler av de første årene etter årtusenskiftet. Bedritent!
Nå gjelder det å få fram all møkka og lage rutiner slik at det ikke skjer igjen. Ingen har garantier for at årets sykkelsirkus er dopingfritt, men er trolig det reneste på lenge. "Kyllingen" og andre dopere er ikke lenger med i sirkuset.

tirsdag 29. januar 2013

Trenger jeg hate buss?

Grønn buss. Ruter Region. Rute 906 fra Ski rutebilterminal. Litt trengsel med masse skoleelever, men alt stemte helt til jeg skulle løse billett. Da kom meldingen kjapt fra sjåføren: Jeg kjører bare til Ås videregående. Du må ta en annen buss.
Veldig hyggelig når det er +2, vind og sludd ute.
På neste bussforsøk gikk det like dårlig. Denne varianten av rute 906 kjørte mot Bøleråsen - feil retning. Først på tredje forsøk kom jeg meg på rett buss, og det koselige der var at setene i bussen var så lave at vi passasjerer nesten ikke så ut vinduene. Lovely!

Høres nesten ut som jeg klager. Vel. Tja.

Jeg anser meg som miljøbevisst og forsøker sykle til jobb når jeg er i Tromsø, og har ikke særlig mye mot buss. Det hender faktisk ofte at buss brukes på ferieturer for å få annerledes opplevelser. Men akkurat i dag på tur fra Ski til Ås følte jeg et lite hat kverne inni meg. Hat til hvem? Til meg som ikke følte meg superkomfortabel med å bomme på noe så enkelt som å ta en buss, eller et hat fordi jeg kom senere til jobb enn jeg hadde beregnet? Et hat fordi det koster 50 kroner for en treg busstur? Et hat fordi bussene er merket med lokale benevnelser som Bøleråsen eller Dyrløkka? Faen vet. Det var ikke artig å busse i dag. Kanskje bedre i morgen, Hvem vet.
Hate buss? Ikke hat kanskje, men du verden så komfortabelt det er bare sette seg i egen bil og være egen herre til og fra jobb. Kjøre nøyaktig når det passer meg.

fredag 25. januar 2013

Hvor bra er egentlig Google Translate?

Ny jobb betyr nye utfordringer. For mitt vedkommende betyr det at jeg må strekke meg litt lenger enn jeg har gjort de siste årene hva engelsk angår. En ting er å snakke med utenlandsk media. Det sklir lett og jeg prøver å finne rette tonefall og ta fram mest mulig av min Oxford-english. Men så var det skrivingen da.
En god tommelfingerregel at at kun "naitive" oversetter helt korrekt, og det får være min unnskyldning. Jeg er ikke født og oppvokst i England, men har gått gjennom en velregulert norsk skolesystem med engelsk på timeplanen. Når jeg noen år etter skal e-poste med The Daily Telegraph kjenner jeg et snev av prestasjonspress, og innrømmer glatt at jeg vippet opp Google Translate i det ene fanevinduet av nettleseren og brukte det som hjelp ti litt ortografi.
Men hvor bra er egentlig Google Translate? De sitter neppe i London nå og ler høylytt av mine e-poster, men de ser nok at jeg ikke har bodd i England.

Uansett: God helg til alle, og her er denne e-posten direkte oversatt i Google Tanslate.

New job means new challenges. For my part, that means I have to stretch a little further than I have done in recent years what English is concerned. One thing is to talk to the foreign media. It slips easily and I try to find the correct tone and take up most of my Oxford english. But it was writing then.

A good rule of thumb that only "naitive" translates quite correct, and it will be my excuse. I was not born and raised in England, but has gone through a well-regulated Norwegian school system with English on schedule. When I some years after the e-mail with The Daily Telegraph I feel a hint of the pressures of performance and allows smooth that I bobbed up Google Translate in one tab window of the browser and used it to help some ten orthography.

But how good is essentially Google Translate? They're hardly in London now and laughing loudly of my emails, but they look enough that I have not lived in England.

torsdag 24. januar 2013

Trening skal være blodig alvor

Plutselig snur dama foran seg, borrer blikket dypt inn i meg og sier bestemt:
"Kutt ut den pratingen. Vi er her for å trene".
Paff måtte jeg bare si: "Trening skal ikke være sosialt. Her er det blodig alvor".
Hva er det som skjer med folk når vi tar på oss treningstøy og setter oss i en spinningsal? Skal vi konkurrere eller er det rom for å ha det litt sosialt også?
Vet ikke om jeg skal besvare spørsmålet fordi i dagens utgave av Dagens Næringsliv står det at folk som bare trener tre til fem ganger i uken, trener for rolig. Vi akkumulerer for lite melkesyre i muskulaturen og føler for sjelden blodsmaken i munnen. Jeg får kanskje ta meg sammen. snurpe igjen kjeften og feste blikket fremover, pumpe opp litt adenalin og trene på en skikkelig måte med tunga langt ut av kjeften.
Jeg lover skjerping. Trening skal ikke være artig. Det er blodig alvor! Da sier vi det.

onsdag 9. januar 2013

Les organisasjonskartet

Organisasjonskart er til for å brukes. Man trenger ikke være god kartleser med innbygget kompass og gps-klokke på armen for å lese massevis av informasjon ut av et organisasjonkart. Da blir det litt kjipt når man som nyansatt glemmer organisasjonskartet.

La meg forklare dagens aha-opplevelse:
Stillingen heter "Direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt". En stilling i Nofima jeg søkte og fikk. Ved årsskiftet begynte jeg i jobben og har hatt skarpt fokus på kommunikasjon. Allerede dag 3 på jobben var jeg på Ås på hilserunde og bruke mesteparten av tiden på møte med kommunikasjonsgruppa. Hadde jeg bare lest organisasjonskartet, ville jeg brukt litt tid også med IT-gruppa...

I dag satt jeg meg ned og leste organisasjonskartet, og der står det klart og tydelig at jeg også har ansvaret for IT-avdelingene. Trenger jeg si mer?

Vel, jeg ville selvsagt brukt litt tid med IT-folkene om jeg hadde lest kartet. Nå er det gjort og neste gang jeg er på Ås blir det litt prat med dem.

Hva er så moralen? Alle nyansatte bør lese organisasjonskartet. Basta!

mandag 7. januar 2013

Med sykkel langs Dramsveien

Da har jeg debutert som jobbsykling. I går kveld hadde jeg teknisk gjennomgang av sykkelen der sjekking av lufttrykk, pigger og lys inngikk i sjekklista. I morgen like over 07.00 rullet jeg ut doningen og entret sykkelen med gps'n påslått.
Jeg om helskinnet fram, men om jeg hadde bestått sykkelprøven er kanskje en annen sak. Hva er det som skjer med mannfolk når vi skal vise oss fram i rafikken? Hvorfor kommer den stressede bølla fram i oss? Må innrømme at jeg presset meg fram et par ganger. En gang da bussen slikket venstresiden min kunne jeg sikkert brukt veiskuldra bedre og da jeg passerte Sakskrysset var det tendenser til "gi-faen-i-vikeplikten".
Nå skal det sies at jeg sykler i oransj jakke og neongul bukse og av den grunn innbiller meg at jeg er synlig, men jeg vet at også mange kan bite seg merke i så synlig bekledning derform man ikke oppfører i trafikken.
Nå skal jeg sykle hjem etter jobb og forhåpentligvis ta litt mer ansvar.

PS! Dagens skryt til Geir Stokke for kronikken i Nordlys og enda mer samarbeids i reiselivsnæringen i Tromsø.

fredag 4. januar 2013

God dag på Ås

Nettopp tilbake etter min første dag på Nofima på Ås. Og det var med stolthet jeg gikk ut døra på Ås ved 14.30-tiden etter å ha møtt en rekke ansatte og ikke minst kommunikasjonsavdelingen som jeg gleder meg stort til å jobbe sammen med.
Som kommunikasjonsdirektør skal jeg være en del på Ås også og derfor er det greit å vite at kontor 125 er definert som mitt og der skal jeg være en del i årene som kommer.
I neste uke skal jeg prioritere arbeidet med nytt intranett og uken etter er det ledermøte og reise til Stavanger før vi 22. og 23. januar samler hele kommunikasjonsavdelingen til samling. tromsø. Da meisler v ut de viktigste arbeidsoppgavene første halvår, og starter arbeidet som kommunikasjonsmijøet forhåpentligvis skal bite seg merke ut.
Men tilbake til dagens tur til Ås:
Det eneste jeg glemte i dag var å se på garderobeforholdene. Også på Ås har jeg en intensjon om å løpe eller sykle til og fra jobb, og da er det viktig med en dusj slik at jeg ikke lukter hest på jobben...
God helg.

torsdag 3. januar 2013

Hodet fullt av ny kunnskap

Hodet fullt av ny kunnskap


Da er dag 2 i ny jobb som kommunikasjonsdirektør i Nofima - Europas største institutt for anvendt matforskning - over. Ny kunnskapet er rullet inn i hodet og fredag skal enda mer inn i hodet for da er jeg på Nofimas kontor på Ås.

Akkurat nå føles alt som en lett hodepine som sniker seg fram i pannebrasken, men det er neppe tilfelle ettersom frontlappen er området for følelser. Vekk med tøvpratet. Cut the crap - kom til saken.

Jeg har fått en fabelaktig mottakelse i organisasjonen. Selvsagt er det mye nytt å sette seg inn i, og det skulle bare mangle. Her skal jeg holde på mitt fag og ha en rolle som skal sette organisasjonen i stand til å tenke hva omverden tenker, mener, synes, oppfatter og tror om oss. Omdømme blir et av mine felt, og på dette området skal det jobbes.

Merkevaren Nofima skal styrkes, og det er et arbeid jeg virkelig gleder meg til.